Hell i uhell

Våknet brått opp av powernap'en min av en telefon jeg egentlig burde sett komme. Helt siden Knut Inge tok motorsykkellappen har det bare vært et tidsspørsmål før det skulle skje noe. Er ikke det at jeg ikke synes han er flink eller noe, for de gangene jeg har sittet på med han har jeg ikke vært redd for at han skulle ha veltet eller noe i den duren. Dessverre er det ofte slik at når man kjører alene tar man sjanser, selv om jeg i dette tilfelle fortsatt ikke sitter igjen med et klart bildet av hva som kan ha skjedd. I følge lokalavisen (nettsiden) så hadde han krasjet  i bilen foran seg, og som jeg tolket det skulle han ha vært uoppmerksom da bilen foran bremset. Det stemmer vel at han krasjet i bilen foran, som jeg forstod, men ikke av den grunn at han var uoppmerksom. Nei, jeg vet ikke. Uansett, telefonen kom fra moren som selvfølgelig var helt fra seg og heller ikke visste noe som helst. For alt vi visste kunne det verste ha skjedd. 

Etter å ha ringt ei venninne for å forhøre meg om hva som har skjedd, fikk jeg vite at han hadde kommet seg på sykehuset og at hun var på vei dit. Fortumlet og redd måtte jeg hive meg rundt og finne jobbklær og sminkemappa for så å hive meg i bilen. Selvfølgelig hadde ikke jeg ladet mobilen, så jeg var sikker på at den skulle slå seg av før jeg rakk å komme frem til sykehuset. Da jeg kom meg i bilen kom jeg på at tanken var så og si tom, og det var bare å krysse fingrene for at jeg kom meg helt frem. Kunne selvfølgelig fylt litt, men det er hardt å være student skal jeg si deg! Jeg kom meg omsider ut på hovedveien og der ble jeg møtt med enda et problem - RUSH-TRAFIKK! Det skal sies at jeg ikke trengte å skyndte meg for jeg visste jo at Knut Inge kom til å være der når jeg kom fram uansett, men det er virkelig ikke enkelt å være alene og redd midt i rushen når man bare higer etter å komme frem et sted. Jeg satt bare og skalv og hadde fortsatt lite peiling på hvor alvorlig det var. Det eneste jeg visste var at han hadde vist livstegn da han ble fraktet til sykehuset og at det ikke trengtes luftambulanse likevel. 

Da jeg endelig kom fram satt jeg utenfor kafe'en og ventet på å få komme inn da det bare er lov å ha en besøkende om gangen på intensivavd. Etter en liten time fikk jeg komme inn å hilse på. Det var utrolig merkelig å se han ligge der. Heldigvis var han våken og det viste seg at han "bare" hadde brudd på kragebeinet. Ventet enda på svar fra noen prøver. Dro etter bare noen minutter ettersom han syntes det hele var litt ekkelt. Utrolig glad for at han lot meg komme inn en liten tur, for da fikk jeg iallefall prate med han selv og ikke bare høre alt fra andre. Etter besøket dro jeg til ei venninne for å låne dusjen og gjøre meg klar til jobb. Fikk plutselig telefon fra Knut Inge der han lurte på om jeg ikke kunne komme på sykebesøk for det var virkelig kjedelig å bare ligge der. Hjalp veldig å få komme en tur til før arbeid, for når han begynte med de frekke kommentarene igjen visste jeg at dette måtte bare ende godt! 

Tenkte også på sist jeg var på sykehusbesøk når jeg satt hos Knut Inge. Da var det for å besøk tante Kristin som nettopp hadde fått beskjed om at hun hadde kreft. Hun var den første av venner og familie i trøndelag til å besøke meg i Porsgrunn. Da var hun syk og var redd fordi hun hadde gått ned så mye i vekt. På den tiden visste hun ikke om kreften. Jeg er utrolig heldig som har fått vært en del av livet hennes og lært så masse av henne! Savner henne veldig, men tror og håper at hun har det godt der hun er nå.

Glad i deg, finingen :)

Min uerstattelige tante, min engel <3